Å velge annerledes
Valget på det å bli naprapat var ikke gitt da jeg begynte på videregående. Jeg visste vel strengt talt ikke hva det var en gang. På den tiden tenkte jeg i mer tradisjonelle baner som lege, veterinær eller fysioterapeut. Preferansene mine ble etter hvert klarere. Jeg ville jobbe med menneskekroppen, jeg ville hjelpe folk og gründeren i meg var sterk. Jeg ville ha muligheten til å være kaptein på egen skute og styre min egen hverdag, slik at fritiden også fikk plass.
Jeg reiste til Stockholm som 19-åring, stolt som en hane over å ha kommet inn på et studie med høye inntakskrav. I Sverige er naprapatene en stor yrkesgruppe, og en del av det offentlige helsevesenet. Det var nemlig en svenske som på 70-tallet brakte naprapatien fra USA og tilbake hjem til Stockholm. Driftig som sådan, for noen år senere var det startet en utdanning og utviklingen var i gang.
En god kontakt med Karolinska Instituttet, et av verdens ledende medisinske universiteter som står for store deler av Sveriges medisinske akademiske forskning, samt en rekke medisinske utdanninger, har derfor Naprapathögskolan i Sverige et kvalitetsstempel.
Naprapat-utdanningen har en grundig faglig dybde. Fire år med teori og praktisk utdanning hvor studentene allerede etter et halvt år begynner å ta imot egne pasienter på skolens studentklinikk før og etter skoletid. Disse fire årene utdannes studentene i anatomi og fysiologi, samt en rekke andre medisinske fagområder. Det siste halvåret utfører man forskningsprosjekt som avsluttes med en skriftlig hovedoppgave og fremvisning. Etter avsluttende eksamen må svenskene ha et år med turnus-tjeneste, hvor de praktiserer for en legitimert naprapat. I tillegg må de ha tre måneder praksis på sykehus eller en annen offentlig instans.
Etter fire år med krevende og altoppslukende studier var jeg proppet av energi og stå-på-giv da jeg ankom Norge januar 2015. Jeg hadde fått jobb i NaprapatTeamet, og planen var å jobbe i et større felleskap før jeg etter hvert skulle følge drømmen å åpne noe eget. Det tar tid å bygge seg opp. Enten man er frisør, advokat eller naprapat må man jobbe hard for å få et navn og godt rykte. Det tok lengre tid enn jeg hadde trodd, kan jeg innrømme. Uvissheten blant nordmenn, om hva naprapati var, var slående og stod i stor kontrast til våre naboers lovord og visshet.
Jeg kan innrømme at det var tøft i starten. Jeg ble fort revet ned fra min noe høye ponni og dratt ned til jorden. I Sverige virker alt så greit! Leger bruker naprapatene som rådgivere innen det meste av muskel- og skjelettplager på lik linje med andre lignende yrkesgrupper og samarbeidet er åpent. Uten å glorifisere, virker det som at svensker generelt sett er flinkere til å implementere "nye" ideer i allerede eksisterende fastmonterte normer.
Det er annerledes i Norge. Avslag på søknad om autorisasjon ble sist gitt av sittende regjering i 2014, da med uttalelse fra Helseministeren om at man ikke ønsket et fragmentert helsevesen og for mange autoriserte yrkesgrupper. For meg virker det som at politikerne og byråkratiet stikker hodet i sanden, og ikke orker de prosessene det vil være å inkludere en ny yrkesgruppe. Det er 30 år siden sist, og det var kiropraktorene.
Rygglidelser og muskel- og skjelettproblemer koster samfunnet mer enn 70 milliarder kroner i året i indirekte og direkte kostnader. Muskel- og leddplager er den største årsaken til sykefravær. Her sitter vi, en stadig voksende yrkesgruppe med stor kompetanse, vilje og ønske om offentlig samarbeid og det bugner av pasienter som behøver hjelp. En autorisasjon hadde for oss gjort samarbeid mellom leger og andre yrkesgrupper enklere, raskere hjelp til flere pasienter og en kvalitetssikring av et behandlingsmarked som allerede eksisterer og bare blir større.
Med en regjering som til stadighet skryter av at man skal gi valgmuligheter og mangfold til folket, virker det nesten falskt når man vet sannheten om hvor vanskelig det er å få gjennomslag. Jeg representerer jo i utgangspunktet alt de heier på! Jeg er ung, har valgt å ta en høyere utdanning samt at jeg er selvstendig næringsdrivende og på sikt kommer til å skape arbeidsplasser. Jeg syns selv jeg har verdens beste jobb og det finnes ingen elementer i selve jobben som gjør meg lei. Men arbeidet med å bli akseptert av samfunnet og skepsisen som fortsatt finnes blant de mest konservative blant oss, kan provosere meg på regntunge dager.
Jeg har en høy og lang utdanning jeg er stolt av! Jeg har en fantastisk jobb hvor jeg hjelper mennesker til en bedre hverdag hver eneste dag! Jeg er glad for at jeg valgte litt annerledes.
